Lørdag den 31. marts var jeg til den årlige oppvisning med barn fra Havnar Fimleikarfelag.
Jeg har ikke sett noen gymnastikkopvisning i det hele tatt, siden jeg holdt opp med å undervise i Fimleikarfelagið. Derfor var jeg litt spent etter å få vite, hvordan gymnastikken har utviklet seg i de 17 årene, som er gått. Bortsett fra at det var deilig å se barna og to barnebarn også, må jeg si at det er synd, man ikke er kommet lenger i måten å tenke oppvisning på, med småbarn. Selve oppvisningen var temmelig ujevn, synes jeg.
De beste var vel alle de små, som vekslet mellem kaos og orden, ved å løpe fritt inimellom, og så få bundne oppgaver i ringene, som lå strødd over hele gulvet.
Noen halvstore jenter hadde en serie, som det virket som om deres kropper ikke var modne til å gjøre. Det virket helt galt på meg, at de beveget seg sånn.
Jeg er også i tvivl om, hvorvidt 4-åringene hadde noe å gjøre i den trampolinen. Det finnes mindre trampettet til den aldersgruppe, hvor de får noe helt annet og riktigere utav hoppene. De var utrolig søte, etter hoppene, hvor de gav sig til og danse etter Pippi Langstrømpe-musikk på den store matten.
De som krøp på maven imellom to benker, og plutselig opdaget at hodet kunne komme opp mellem ringene, virket utrolig spontane og komiske hver gang man så et lite hode komme opp. Det var ikke noe de hadde trenet seg til på forhånd, og derfor ble det så morsomt. Og mølle, fritt på det store gulvet, etter en vellykket øvelse på matten, og små vesener, som vinket glade til foreldre og hele menneskemassen, som hadde kikket akkurat på dem. Nei, de små hadde meget af spontaniteten tilbake ennå.
Men alle de marsjene, som brølte ut av høyttalerne imellem, så høyttaleren nesten sprakk av bare ulyd, de virket ikke godt sammen med så små barn.
Det minnet meg om den verste Preusserdisiplin. Jeg trodde ikke man kunne få den uhyggefølelsen i år 2001 på »fredelige Færøyene«. Og noen av de stores stive innmarsjer, hvor tærne skulle i gulvet først, og hendene og armene oppførte seg som på tredukker. Det forsterket min sterke fornemmelse av militærdisiplin.
Og hvorfor skal 4-åringer ha svarte bukser og hvit T-shirt på? Det koster ikke mer å tenke litt i farver, og barn elsker dem.
Og hvorfor skal man bruke så lang tid på utmarsjen? Kanskje for at barna så tidlig som mulig skal overta de voksnes kjedelige vurdering av verdier, såsom evinlange utdelinger av premier og slik?
Dermed ble oppvisningen altfor lang. Man kunne kanskje også slått flere hold sammen, på det store gulvet, uten at det gjorde noe. Man ser jo helst mest på sine egne barn. Og som nevnt, gjøre noe radikalt med inn- og utmarsjerne.
Man behøver nødvendigvis ikke å gjøre tingene på samme måte, som man alltid har gjort!
Kanskje finnes det 1000 andre og bedre løsninger?
