Willy R. Kastborg
I dag er himlen blekblå rosaskimrende. Bare et sted bak det blå fjellet er den gnistrende rød.
I dag er vårt hus rosa. Vinduene er gule flammer i gjenskinnet av en oppgående sol.
Det sitter en fugl i vårt kjøkkenvindu. En liten fugl. Ikke imponerende som sulen. Ikke storslått som ørnen i den svimlende himmelflukt, eller farverik som stæren når solgyldne stråler spiller ut dens røde, blå og svartgnistrende register. Den lille fugl i vårt kjøkkenvindu er den minst påaktede av alle luftens vingende skarer. Den alminnelige vi kaster et uinteressert blikk på, og overser.
En spurv i sin uanselige grå og brune fjærdrakt.
Vi hilser gjenkjennende på hverandre. Jeg sier.
? Så du fløy i land her. Jeg er glad du gjorde det.
Min fuglevenn heter Elise. Jeg vet det. Jeg har selv navngitt henne under hennes to døgns ferd som blindpassasjer fra Norge til Færøyene. Mellom to av de store containere på fordekket av det gode islandske skip »Bruarfoss« innrættet hun seg lunt i le for regn og kraftige vinder. Hennes føde? Jeg tilstår. Jeg delte mine måltider med henne.
Da jeg for et ukjent antall år siden la ned stenheller i min have i kystbyen i det østlandske Norge, møttes vi første gang. Hun landet brått og uventet ved min side. De harde, bankende lyder av hammer mot stenheller skremte henne ikke. Ustanselig kvitrende fulgte hun tett inntil meg mens jeg arbeidet meg fremover. Hennes lokkende snatren ble høyere. Ivrigere. Jeg forsto hva hun sa.
? Legg bort hammeren. Ta en pause, og la oss bli kjent med hverandre. La oss ha glede av hverandres selskap.
Tre møter. I to land, og i et skip. En hverdagsfugl har vist meg ennå et av livets mange paradokser. Alt er alminnelig, og intet er alminnelig. Jeg har sett det ualminnelige i det alminnelige.
I studen står radioen på. Jeg lytter til et minneprogram om et menneske jeg kjente. En stor og nyskapende kunstner. Omstridt i sin skapergjerning. I sitt liv vekslende i ekstreme utsving mellom dyder og laster. Jeg hører stemmen i radioen dosere at ingen er uunnværlig. Vi kan alle erstattes. Det er en løgn. Farlig og livsreduserende. Sannheten er den motsatte. Intet menneske kan erstattes. Ikke denne rikt begavede mann. Ikke den minst utrustede blant oss. Jeg tror ikke på tilfeldiheter. Jeg tror ikki på det hensiktsløse. Jeg tror at enhver er satt inn i livet med en oppgave som alene hun eller han kan utføre. Vi har alle vårt livsverd og vår livsoppgave. Om det så bare er det å være til. Ethvert menneske skaper øyeblikk av glede hos andre.
I vår post er et brev fra en som står oss nær. Det inneholder to korte setninger. »Jeg er glad for at dere er til. Jeg er glad for at dere er dere«.
I kjøkkenet ser jeg Elise som forsyner seg med smuler av mitt brød. I speilet ser jeg meg.
En alminnelig fugl. Et alminnelig menneske.
Det er hva vi er de fleste av oss. Alminnelige. Men også ualminnelige og uerstattelige.
Tankene vandrer til mine unge år. Til min første tid som journalist. Jeg skulle intervjue den norske katolske kirkes overhode. Jeg visste intet om ham. Jeg hadde den tids fastslåtte bilde av en kirkens mann. Han fester ikke. Han danser ikke. Han ser ikke film, og går ikke i teater. Han røker ikke og drikker ikke. Biskop Mangers tok i mot meg i sitt studieværelse. Jeg så en liten mann, som virket selvutslettende og sky. Ubetydelig. Jeg oppdaget noe annet. Et menneske gjennomlyst av åndskraft. Han var en stor mann i en liten kropp.
Han stilte det første spørsmål. Ønsket jeg et glass sherry? Eller foretrakk jeg portvin? Den lille biskop så min forbløffelse, og leste mine tanker. Han smilte.
? Min venn. Hvem er jeg at jeg skulle forsmå Guds gode gaver?
I Bøkenes bok skriver Predikeren at intet er nytt under solen. Sant? Ja, og nei. Intet er nytt. Alt er nytt.
Hver dag er en ny dag.
Hvert landskap er et nytt landskap.
Hver reise er en ny reise.
Hver mulighet er en ny mulighet.
Hvert menneske er et nytt under.
En gave.
Unik, enestående og berikende.
