Torkild Terkelsen
-----
I flere nyhetsoppslag har TV2 fremstilt at våre menigheter ikke har tillitt til politi og rettsvesen og derfor velger å holde overgrep skjult. Dette inntrykket skapes ved å sitere enkeltstående uttalelser fra et to timer langt intervju med meg. Disse uttalelsene ble sagt i en sammenheng og ved å utelate den forklarende sammenhengen skapes et helt annet inntrykk enn det jeg forsøkte å formidle til TV2. Dette har ført til mange reaksjoner og spørsmål til meg personlig og antagelig også til andre i våre menigheter.
Bakgrunnen for intervjuet med TV2 er en bok som er skrevet av Silvia fra Færøyene. I boka beskriver hun sin oppvekst og den tiden hun og familien gikk i vår menighet i Torshavn. Hun forteller at hun i 3-6-års alder ble utsatt for overgrep fra sin stefar og at hun i 13-års alder fortalte dette til menighetens ledelse. I følge henne fikk stefaren tilgivelse fra menigheten, det ble bestemt at saken skulle glemmes og ingen fra menigheten anmeldte saken til politiet.
Verken jeg eller menigheten på Færøyene er enig i Silvias beskrivelse av menigheten eller av hendelsene. Av hensyn til de involverte og Silvia selv vil jeg ikke kommentere hvorfor familien besluttet ikke å anmelde saken selv om jeg anbefalte dem å gjøre det. Jeg vil i stedet komme med noen generelle kommentarer til slike problemstillinger der menigheten får mistanke om eller kjennskap til overgrep eller andre lovbrudd.
Vi mener selvsagt ikke at kristne skal unndra seg straff ved å holde forbrytelser skjult. Bibelen lærer at vi skal følge landets lover (det eneste unntaket er dersom loven er i strid med Guds ord, men det er ikke tilfelle i denne forbindelsen). Vi er enig i at det er politiets ansvar å etterforske mulige lovbrudd og rettsvesenets ansvar å vurdere bevisene og eventuelt idømme straff.
I tillegg til å følge landets lover, slik alle i samfunnet må gjøre, har vi også frivillig valgt å følge Bibelens lære som setter krav til vår livsførsel og våre handlinger. Som beskrevet i Bibelen er det mennesker som har tilsyn med menigheten. Bibelen gir retningslinjer for hvordan tilsynsoppgaven skal gjennomføres. Den innebærer blant annet veiledning og korrigering, i noen tilfeller også å påpeke uønskede eller klanderverdig forhold i menigheten og eventuelt bestemme en passende reaksjon. Slike saker dreier seg svært sjelden om lovbrudd og blir av den grunn ikke anmeldt til politiet eller behandlet av rettsvesenet. Menigheten behandler interne saker i tråd med vårt læregrunnlag, uavhengig av om politiet og rettsvesenet er involvert. Slik intern behandling har ikke til hensikt å erstatte politiets eller rettsvesenets behandling.
Mange mennesker henvender seg til menighetens tilsynsmenn for å få råd og hjelp i saker som de ikke ønsker skal bli kjent. I sjeldne tilfeller kan tilsynsmannen på denne måten få kjennskap til eller mistanke om straffbare forhold som ikke er anmeldt til politiet.
Vårt generelle syn er at det er politiets oppgave å etterforske mulige lovbrudd. Det vanlige er at fornærmede selv anmelder et lovbrudd til politiet. Dersom fornærmede ikke ønsker å anmelde saken er det vanlig at andre respekterer dette valget.
Dersom fornærmede er et barn må de foresatte eller andre ta ansvar for å handle på barnets vegne og til barnets beste. I forbindelse med mistanke om overgrep kan man selvsagt ikke overlate en slik vurdering til den mistenkte overgriperen. Dersom barnets foresatte velger ikke å anmelde forholdet settes menighetens tilsynsmann i en vanskelig situasjon hvor han må vurdere å bryte sitt taushetsløfte og selv anmelde forholdet. Det finnes selvfølgelig situasjoner hvor det er nødvendig og riktig.
Noen mener at selv den minste mistanke om overgrep alltid skal anmeldes til politiet. Selv mener jeg at slike vurderinger kan være vanskelige. Dersom det viser seg at mistanken var grunnløs eller sterkt overdrevet kan politietterforskningen skade både barn, familie og den mistenkte på en svært alvorlig måte. Det er ikke så vanskelig å finne eksempler på dette. Samtidig har jeg selv både barn og barnebarn og er naturligvis opptatt av at ingen skal bli utsatt for overgrep av noen slag.
Mange av menighetenes tilsynsmenn har lang erfaring i å veilede mennesker som har problemer. Mange mennesker kan fortelle at slike samtaler har hjulpet dem bedre enn psykologer og helsevesen. Våre medlemmer opplever menigheten som et åpent og trygt sted å være for voksne og barn og ikke som et sted der lovbrudd holdes hemmelig og overgripere kan operere uten å frykte straffeforfølgelse.
