Eitt ófrættakent rák

Harry á Lakjuni
---


“’GENDER MAIN­STREAM­ING’. Udtrykket er stadig dunkelt og uforståelig for de fleste. ’Hansen’ i den danske kolonihave, hvor han flager med Dannebrog, når vejret tillader det, aner intet om den lurende fare. Han fatter ikke et ord af det hele, når folk begynder at forklare, at netop denne (fremmede) betegnelse er farlig – både for ham selv, hans familie og hans Dannebrog.
Det sære udtryk har imidler­tid, så vidt han kan se, ikke noget med hans hver­dag at gøre – og selv kan han ikke bruge det til noget. ”Hva’ er det for no’et, ’Gender Main­streaming’? spørger han (og selv udtalen kludrer han i). ”Jaså, det kommer fra EU! Nå ja, så kan jeg bedre forstå, at jeg ikke kan forstå det…” Gender Mainstreaming er en ideologi, der om ikke længe vil blive hverdagskost for Hansen i kolonihaven. Selvom han aldrig vil få helt forklaret, hvad ordet betyder, så har han allerede mødt den anmassende filo­sofi, der ringes i mørket bag den sære formulering. Han slipper ikke, ’Hansen’ i koloni­haven! Om han vil det eller ej, skal han nok komme på skole­bænken.
Han vil fra nu af blive fodret med den nye lære. Ja, han vil ikke kunne åbne dagens avis eller se tv-avisen uden at få klar be­sked om, hvad det drejer sig om. Hansen vil lære at forstå, hvad ’Gender Main­streaming’ betyder…Gender Mainstreaming er den ’queer theory’, der hævder, at det mandlige køn og det kvinde­lige køn kun eksisterer i fanta­sien, og at grænserne mellem disse to kategorier er vilkårlige og dermed kan opløses. Eller sagt på en anden måde: Der findes ifølge den teori et utal af køn – alt efter hvad den enkelte selv vælger og personligt føler sig draget imod.”
Soleiðis skrivar evan­gelist­urin og profeturin, Johny Noer, 27/5 – 2013 á heimasíðu sínari, ‘noer.info’, um hetta nýggja hugtakið, “Gender Mainstreaming”, sum hevur sín uppruna á eini kvinnuráðstevnu und­ir ST í 90’unum. Ikki løgið, at Hansen og annars vit mein­igu her í Føroyum standa spyrjandi, hvat í grundini goymir seg aftan fyri hetta hug­takið.
Tað man vera teimum flestu fremmant, at í no­vember 2006 sótu 29 so­nevndir ekspertar í manna­rætt­indum, seksu­ellari orien­­tering og kynssamleika á einum universiteti í tí indonesiska býnum, Yogya­karta, og samtyktu 29 megin­reglur, tey sonevndu yogya­karta-prinsippini.
Endamálið við hesum er at fáa øll heimsins lond at taka hesar meginreglurnar inn í lógarverkið – og tað er komið væl ávegis í nógvum londum.
Um eg skuldi definerað Gender Mainstreaming og hesar yogyakarta-megin­regl­urnar, so hevði eg kallað tað: “Ein fullkomiliga sjúklig javn­støðustrategi, hvørs enda­mál er at framala tað kyns­neutrala menniskjað.”
Tað kann kanska í fyrstu atløgu tykjast at klinga væl í oyrunum, tá ið tú lesur slíkt. Her verður jú tosað um mannarættindi og javnstøðu. Men ikki hevur tú lisið leingi, fyrrenn tú varnast teir totali­teru hógvarnar koma undan – tað ófrættakenda.
Johny Noer fær orðið aftur:
NÅR PRÆSTEN AR­RESTE­RES… Det engelske ord ’elimina­tion’ er et stærkt udtryk. Det taler om at ’bort­eliminere’, ’fjerne’, ’bortskaffe’ – ja, ’udstøde’. Det er ordet, som det 2. af de 29 homo-prin­cipper anvender, når det henvender sig til staten og forlanger, at der ’gribes ind’ over for den særlige, kristne forkyndelse, der anvender Ny Testamentes sprogbrug og åbenlyst taler om familien med betegnelsen: ’far og mor’.
Den slags undervisning skal ’udryddes’ hedder det… ”Staten skal på ret vis (’take all appropriate action’) og sørge for fjernelsen (’elimination’) af sådanne undervisnings- og uddannelsesprogrammer, som (ifølge homo-manifestet) ’indeholder fordomme eller diskriminerende holdninger, og som er forbundet med den idé (’related to the idea’), at den ene seksu­elle orientering eller køns­identi­tet (eller anden udtryk for køns­opfattelse) er mere eller mindre værd end den anden…’ (2. princip stk.f).
Hvad der ligger i ud­trykket ’gribe ind på ret vis’ (’take appropriate action’) er dybest set en foruroligende og faretruende advarsel; den omfatter ’indgreb’ over for en hvilken som helst kirke­­lig forkyndelse (guds­tjen­­este), søndagsskole, kristen ung­doms­lejr, som i præ­dikens indhold eller under­vis­ningens formu­ler­inger skulle komme til at nævne, at der i et hjem er ’en far og en mor’. Ja, hvis f.eks. præsten fra prædikestolen skulle omtale det skriftvers fra Bibelen (både Gamle og Ny Testamente), hvor Jesus med egne ord stiller spørgsmålet: ”Har I ikke læst, at Skaberen fra begyndelsen skabte dem som mand og kvinde og sagde: Derfor skal en mand forlade sin far og sin mor og holde sig til sin hustru?” – så skal politiet straks gribe ind. De ’skal (ved en kommende påbudt lov) sørge for ’fjern­elsen’ (’elimination’) af den form for belæring…
Jú, víst er rákið ófrætta­kent, og spurningurin er, hvar vit enda.
Í 2004 var italienski ES-ministarin og katolikkurin, Rocco Buttiglione, í uppskoti at gerast kommiserur í løg­málum. Men av tí at Buttig­lione úttalaði seg á ein hátt (enntá í einari privatari sam­talu), sum ikki fall í góða jørð í ES-parlamentinum, varð hann vrakaður upp á stand­andi fót. “Brotsverkið” hjá honum var, at hann hevði kallað homoseksualitet fyri synd.
Tað er óhugnaligt at hugsa sær, at vit eru komin so langt út at koyra í Europa í dag, og hetta kann ikki annað enn leiða tankarnar aftur til tað, sum hendi í Týsklandi fyri kríggið, tá ið nazistarnir vóru komnir til og byrjaðu at tátta spenniskrúvuna. Tann 28. feb. 1933 kunngjørdi Hitler hetta: “Tann týska stýris­skipanin er fyribils sett úr gildi. Persónliga frælsið verður skert, og rætturin til frítt alment orðaskifti heldur uppat!”
Eg má siga, at tónin í hesi níggju javnstøðuideologiini minnir ikki sørt um hetta. Tey, sum tala at, skulu beinast av vegnum – tey, sum meina og siga nakað annað enn tey 29 yogyakarta-prinsippini!
Tað var ikki langt frá 1933 til “De lange knivers nat” í 1934, tá ið Hitler beindi fyri fleiri av sínum mót­støðu­monn­um. Og stutt aftaná, í 1935, vórðu Nurnberg-lógirnar sam­tyktar, og bert 3 ár eftir tað upplivdu týskarar “Krystallnáttina”, náttina mill­um 9. og 10. nov. 1938, tá ið 7500 jødiskir handlar og 200 sýnagogur vórðu brend og oyðiløgd.
Ja, tað gekk skjótt fyri seg í 30’unum, og úrslitið var óhugnaligt og ræðuligt, tá ið upptalt varð í 1945.
Nú hoyri eg onkran siga: “Ja, men hetta hendir ikki aftur!” “Never again” verður ofta tikið til um Holocaust. Men eg spyrji: Er tað ikki júst tað sama, sum er í ferð við at henda?
Tá ið vit ikki longur kunnu kalla ein spaka fyri ein spaka, og tá ið vit ikki longur kunnu kalla tað ónatúr­liga ónatúrligt uttan at fáa politiið á dyrnar, eru vit tá ikki aftur í Týsklandi í 30’unum, har bara meiningin hjá makthavarunum var gald­andi?