Willy R. Kastborg
Det er det samme landskap. Det er de samme marker, de samme fjell og det samme hav. Det er her alt sammen, men jeg ser det ikke. Jeg er i et stort grått, tomt intet.
Jeg tenker at Vårherres engler har hatt en travel natt med å veve det ugjennomtrengelige tåketeppe som vått og tungt omslutter himmel og jord på det sted jeg befinner meg.
Jeg hører heller ingen lyder. Ingen menneskestemmer, intet fuglekvidder, ikke den vante rytmiske dunkten fra båter på vei til feltene.
I dette øyeblikk i denne tidlige morgen er jeg utestengt fra verden, og verden fra meg.
Så endres det. Tåken letter. Skylaget revner. Jeg skimter en flik av en blå himmel, som langsomt vides ut. Marken omkring meg erobrer tilbake sin grønne farve. Det anger en duft av vått gress, og blomster, gule, hvite og røde. De er utallige i antall. Mens fjellene fremdeles er sorte silhuetter hvor detaljene ennå ikke er brutt ut av mørket, er gråstenene ikke lenger grå stener. I det demrende morgenlys har de et islett av rødligbrunt og mosegrønt.
Har jeg noengang sett himlen slik? En blå helhet er velvet over meg, hvor det lyseste lyseblå til det dypt svartblå veksler og glir over i hverandre som tråder i en vev. Havet nedenunder er en blå vannvei. Lengst ute rinner solen, og sprer sine varmt livgivende stråler. Som et eventyrlandskap trer landet frem for mine øyne.
Dette er Færøyene. Færøyene er vær, skiftende og uforutsigelig. Færøyene er farver, og lys. Intet sted er lyset så intens som her ute ved havet. Intet sted skaper lyset landskapet som her. Det landskap du bor og ferdes i, og tror du kjenner, er aldri det samme. Det omformes og nyskapes igjen og igjen av det alltid foranderlige lys.
Jeg elsker landets og landskapets uendelige skjønnhet. Men jeg vandrer ikke i det. Jeg er ingen beveger. Jeg er en betrakter.
Jeg er ikke alene. En tjaldur flyr hastig flaksende i retning bort fra meg. En hare sitter ved en stor, ruvende sten et par meter borte. Den ser nysgjerrig spørrende på meg. Jeg tar et skritt mot den. Den gjør et lite hopp tilbake. Jeg går enda et skritt frem. Den foretar et nytt tilbakehop. Og blir sittende. Den smiler grandgivelig av meg. Med travle forlabber begynner den å gjøre morgentoalett. Meg enser den ikke lenger. Jeg er plassert som det ufarlige vesen jeg vitterlig også er.
Jeg ler.
? Du har rett. Du har intet å frykte. Jeg er ingen jeger, og har intet våpen.
Et menneske kommer gående. En mann med en leyp. Han er meget gammel. Han går lett og ubesværet med den fjærende gang som kjenne tegner den som er hjemme i hei og mark.
Han står ved siden av meg. En høy, tynn mann, med så tindrende klarblå øyne som ingen annens, og et gjennomfuret værbitt ansikt. Et ansikt som er et landskap, og en historie.
Han forteller. Enkelt og lavmelt. Han dramatiserer ikke. Hans historie er hverdagens livsdrama. Om en hard og aldri avsluttet kamp for tilværelsen. Om slitet på en stenet jord og i en liten båt, som ga til livets udkomme, og lite mer enn det.
Vi skuer utover det solfylte, blått sølvskimrende hav. Han beretter om det urolige og voldsomme hav, som mer enn en gang truet med å ta ham til seg.
Han beklager seg ikke. Han har hatt et godt liv, sier han. Det er snart slutt nå.
Jeg spør.
? Har du bodd her hele ditt liv?
? Ikke ennå, svarer han.
Han var en fremmed. Jeg vet ikke hans navn. Men jeg er rikere nå enn før jeg møtte ham.
Et mirakel av en dag er nådd til den blå time. Timen da dag blir til natt, og himlens og havets lysblå og gråblå toner smelter sammen med kystrandens og fjellenes mørkere blå.
Timen da alt er blått, og alt er fred.
